Det hele startet i 1964 da jeg ble spurt om å synge sammen med 3 andre som skulle spille ved et russearrangement. 

Beskjedent startet vi opp med båndopptaker som forsterker og tilhørende mikrofon og med et kosteskaft som mikrofonstativ.  Jeg var da 17 år, og trommisen vår kun fylt 15.

Det ble stor suksess med vår sammensetning – trekkspill, gitar og trommer.

En ny tidsepoke var i ferd med å innta også landsbygda der jeg vokste opp.  Valg av repertoar lå på linje med det som den gang var populært og spilt i radio og som også etter hvert var å kjøpe i form av de tradisjonelle singleplatene.  Vi øvde inn poplåter.  Countrymusikken var inne i en medgangsbølge.  Spesielt Jim Reeves var populær, og hans sanger ble da også en stor del av mitt sangutvalg.  Og fra Sverige  dukket Sven Ingvars opp.  Vi fremførte også disse med stor entusiasme.  Og så Beatles, da.  Med vår sammensetning, er det ganske fornøyelig å tenke på vår fremførelse av deres låter.  Med god hjelp av parykker, gjennomførte vi også såkalte Beatles-shows.  Andre kvelder var det Jim Reeves-show.  Snakk om variert kost. Navnet på bandet vårt ble en selvfølge, ”The Satellites”, ettersom vår unge trommis hadde kjøpt et sett hvor dette navnet var påmalt stortromma.

Som nevnt, ble vi svært så populære.  Leserne av en større distriktsavis kåret oss , sammen med et band fra Mandal, til Sørlandets mest populære band.  Store greier.

Vi spilte rundt om i hele Vest-Agder fram til 1970.  Da hadde jeg etter hvert fått store problemer med stemmebåndene og måtte ta en pause med konsultasjon hos lege og sangpedagog i håp om å komme i gang igjen.  Dette ble imidlertid slutten for ”The Satellites” da de øvrige 3 bandmedlemmer ble engasjert i andre band.

I mellomtiden hadde jeg sendt inn bånd med prøvesynging til landskonkurransen ”Talent -70”.  Blant noen hundre andre, ble jeg plukket ut som en av 10 finalister.  Opptak ble sendt i TV og radio.  En kjempeopplevelse, sammen med Kjell Karlsens orkester og NRK som vertskap.  Jeg sang ”Slant til trikken hjem”.  Denne har da også fulgt meg gjennom alle år, og det ble derfor naturlig å ta den med på min nyeste CD.  Kjempeartig.

Så fulgte noen år med lite sang – og fortsatt stemmeproblemer.  Våget meg allikevel frampå med påmelding til ”Stjerne -74”.  Også denne gang ble det finaleplass.  Stor ståhei på Momarken og  med på samleplate.

Etter dette kom noen år med svært varierende medvirkning i forskjellige kretser.

Mitt andre bekjentskap med platestudio kom i form av en forespørsel om å være førstemann ut i et nyetablert selskap som satset på gospelutgivelser.  Jeg takket ja.  Her fikk jeg mitt første møte med musiker og arrangør, Thor Einar Ribe.  Det ble til et nært samarbeid mellom oss.  Han er i dag min faste musikalske ledsager, hvilket jeg er meget takknemlig for.  Kassetten som ble produsert, var countryinspirerte låter.  Spiren som fra flere år tilbake var sådd da Jim Reeves-feberen raste, fikk på ny grobunn.

Det ble 2 utgivelser i løpet av et par år.  Sammen med min pianist, og til tider andre personer som akkompagnatører, fulgte en hektisk tid med diverse kirkekonserter i forskjellige sammenhenger.  Innimellom var det deltakelse i andre former for arrangementer, gjerne i diverse lag og foreninger.

Mot slutten av 90-tallet, ble etter hvert lysten til igjen å gjøre fremstøt på platefronten forsterket, etter at jeg av en amerikansk låtskriver fikk noen nye tekster og musikkarrangementer spesielt tiltenkt meg.  Inspirert av dette, gikk jeg igjen i studio og laget en ny demo med 6 låter med countrysound, derav 2 av de nye kompoisjonene.  Jeg ble av venner og bekjente oppfordret til å gi denne ut offentlig.  Fra denne plata,”Crossroads of life”, kom kuttet ”Make the world go away” med på Sørlandstoppen og oppnådde en 2. plass.  Dette medførte igjen flere konserter, bl. a. i et storarrangement i Fjæreheia, Grimstad, sammen med flere amerikanske countrysangere.

Så kom invitasjon fra Danmark til countryfestival i Frederikshavn.  Her stiftet jeg for første gang bekjentskap med Wenche Hartmann, som var i ferd med å debuter med sin tolkning av Patsy Cline.  Samtidig kom et utspill fra dansk arrangør om produksjon av ny plate i dansk studio.  Etter klargjøring av låtutvalg og arrangement, sammen med min pianist, ble produksjonen av min nyeste CD, ”Blue Boy”, fullført våren 2002.  Inspirert av det jeg hadde hørt av Wenche H., fikk jeg henne med på 2 duetter. For øvrig er plata ganske variert med både svensk, dansk, engelsk og norske tekster, alt i countryinnpakning Utgivelsen ble markert ved spesielle konserter i begge land, sammen med min danske ”venninne” som også var ferdig med sin debutplate i samme studio. lApropos henne, så kom hun i høst ut med ny CD som føk rett inn som nr 3 blant de 40 mest solgte i Danmark.  Artig.

Plateslippet mitt   har ført til flere besøk i Danmark ved festivaler og klubbarrangementer.

Året 2004 så ut til å kunne bli en topp i min  karrieresammenheng da det tidlig på året forelå invitasjon fra Norsk Høstfest i Minot, USA, der for øvrig Kenny Rogers skulle være det store trekkplasteret, med en forventet publikumstilstrømning festivaldagene på 90.000. Sammen med Wenche H. skulle jeg få mitt eget show flere dager på rad.  Vi skulle også ha foretatt en mellomlanding i Brooklyn og gjennomført et par opptredener der.  Dessverre inntraff en praktisk vanskeliggjøring av hele turne-opplegget, slik at USA-deltakelsen ikke kunne gjennomføres.  Stor skuffelse.  Om invitasjonen vil bli fornyet, vites ikke her og nå.

I skrivende stund står oppdrag i nærdistriktet for tur.  Det jobbes med planer for neste år med bl. a. konserter i inn- og utland, men konkrete datoer er ikke fastlagt. Samtidig er håpet å få ut CD nr. 3, kan hende på vårparten 2007.